Totem og tabu er en av Freuds viktigste publikasjoner - og dermed en av de viktigste faglitterære publikasjonene fra det 20. århundret. At boken fortsatt skaper debatt og inspirerer til videre teoretisk refleksjon, er med på å understreke at Freuds psykoanalyse er like aktuell i dag som for hundre år siden.

"Dobbeltmoralen i et samfunn der grensene i økende grad utviskes av globaliseringen og individets frigjøring fra tradisjonelle bånd, er tilsynelatende forskjellig fra de australske urinnvånerne Freud beskriver i denne boken. Likevel er det ikke så vanskelig å få øye på dialektikken mellom totem og tabu også i dagens samfunn. Dyrkningen av visse hellige objekter, som f.eks. kjendiser, kan slå om i hat og nedvurdering når skandalen kommer. Kjendiser blir et totemdyr som kan slaktes rituelt. Dette er bare ett av mange fenomener som gjør Freuds bok relevant også for kulturanalysen i moderne samfunn: Mediekannibalismen forenes med totemdyrkelsen." (Fra Eivind Tjønnelands etterord.)

Det førstnevnte er en imponerende retorisk lovprisning av menneskets verdighet, som skulle være hovedtema for en internasjonal disputas han ville invitere til i Roma, men som ble avlyst. Dette verk som er blitt utpekt som "ett av de edleste arvegods fra renessansen", er fortsatt hyperaktuelt. Her formuleres for første gang et helt nytt menneskebilde som peker direkte mot de mange menneskerettighetserklæringer som er med på å forme de moderne rettssamfunn, kanskje særlig Verdenserklæringen om menneskerettigheter av 1948.

Om det værende og det éne, var sannsynligvis ment å bli Picos store hovedverk: en Concordantia mellom Platon og Aristoteles. Dette utkastet refererer til en samtale som åpenbart har vært holdt mellom Lorenzo de‘ Medici og humanisten Angelo Poliziano, hvor Lorenzo har forsvart Platons forrang og Poliziano har forsvart Aristoteles. Det er tydelig at Pico her har ønsket å si sitt siste ord i denne strid, som gjerne er blitt kalt Den tidløse dialog. Pico overrasker igjen og demonstrerer sin originalitet ved å markere et tredje overgripende standpunkt. Vi kan bare fastslå at vi her har å gjøre med en filosof av stort format.

Charmides, oversatt av Egil A. Wyller
«Erkjenn deg selv», er det apollinske fyndord som danner utgangspunkt for de fire små sokratiske dialogene Charmides, Laches, Lysis, Alkibiades I, som før og fremst skal tjene til å tegne et portrett av Sokrates personlighet og virksomhet. Men hva menes med erkjennelse? Og hvilket du er det som tiltales? Disse spørsmålene stilles uttrykkelig i dialogen om «besinnelse» eller «selvbeherskelse». Det er den unge Charmides og hans eldre fetter Kritias som her møter Sokrates i en atmosfære av humor, ironi og livsklokskap. Tidspunktet for handlingen i dialogen er lagt til år 432 f.Kr., etter hjemkomsten fra slaget ved Potidaia. Charmides plages av hodepine, og Sokrates forespeiler ham helbredelse. Men før legemet må sjelen helbredes, sier han, og sjelen kan ikke helbredes uten ved hjelp av filosofien. Besitter du sjelelig sunnhet og likevekt (gr. sofrosyne), spør han Charmides, og anslår derved dialogens tema, og Sokrates slår seg ikke til ro med Kritias' forsikringer om at Charmides er i besittelse av dette. Sokrates vil høre det fra hans egen munn. Deretter følger fire «definisjoner» av begrepet sofrosyne. Består det, som Charmides hevder, i «saktmodighet» og «blygsel»? Det kan ikke Sokrates slå seg til tåls med: For rommer ikke også sofrosyne kvikkhet og pågangsmot? Deretter følger en diskusjon om ikke sofrosyne vil si «å realisere sitt eget». I denne sammenheng er det at Sokrates finner det nødvendighet å presisere at det nok ikke er selvrealisering, men selverkjennelse, som er det viktige. Dialogen går i fortsettelsen ut på å presisere og analysere dette synspunktet. Kilde: Egil W. Wyllers innledning til Charmides.

Laches, oversatt av Egil A. Wyller
Denne dialogen, som kanskje er Platons aller første, tar utgangspunkt i at to av Athens bedre borgere, Lysimachos og Melsias, har henvendt seg til de to feltherrene fra Peloponneserkrigen Nikias og Laches med et spørsmål angående sine sønners oppdragelse. Hvordan bør oppdragelsen foregå i de problemfylte overgangsårene, og bør sønnene lære seg faget fektekunst, eller egentlig våpenkamp? Feltherrene svarer ved å henvise til Sokrates, men denne insisterer på at Nikias og Laches selv må uttale seg om saken. Det viser seg imidlertid at de to feltherrene overhodet ikke er enige; de ber derfor Sokrates legge sin stemme på vektskålen. Sokrates påpeker på sin side at det er innsikt i saken som bør avgjøre, ikke overvekt i stemmetall. For ham er det egentlig oppdragelsen som sådan og utviklingen av de unges sjeleliv det hele bør dreie seg om. Samtalen beveger seg altså fra å dreie seg om et ytre emne: fektekunsten – til et indre: sjelen og de samtalende personer selv. «Erkjenn deg selv» før du begynner å belære andre, er en uutalt maksime bak denne sokratiske dreining. Men hva gjør sjelen «god», spør Sokrates. For en greker gir svaret seg selv: dygden (areté), dvs. den ansamling eller kvalitet som gjør at en sjel «duger». Oppdrageren må altså vite hva dygd er. Dygdsbegrepet innbefatter visdom, besinnelse, rettferdighet, mot – og stundom blygsel; av disse er det særlig «mot» som er relevant for de aktuelle feltherrene og deres oppdragergjerning, og da må de også kunne redegjøre for hva mot virkelig er. Resten av dialogen går med til å diskutere begrepet «mot» (andreia gjennom en serie forsøk på definisjoner. Kilde: Egil A. Wyllers innledning til Laches.

Lysis, oversatt av Egil A. Wyller
Platons dialog om vennskap kan betraktes som en forstudie til hans aldersomsdialog Faidros, og som særlig er viet «erotiske» forhold. I Lysis er det ikke eros, men filia (et ord som har videre implikasjoner enn vårt vennskapsbegrep og som nærmer seg de svermeriske ungdomsforhold) som står i fokus. I denne dialogen påtar Sokrates seg å vise en viss Hippothales hvordan han best kan vinne den 12–14-årige Lysis' gunst. Det er mot denne bakgrunn Sokrates innleder dialogen med Lysis og hans kamerat, med Hippothales unnselig i bakgrunnen. Den måten Sokrates søker å vekke guttens følelser på, appellerer ikke direkte til følelseslivet, men søker å inngi intellektuell klarhet og bevissthet, og da nettopp på det område hvor følelsene skal vekkes til live. Spørsmålet hans blir hva et sant vennskapsforhold egentlig består i. Først vekkes den unge guttens oppmerksomhet for den kjærlighetsfylte omsorg foreldre føler overfor barn. Dernest klargjøres det likevektsforhold han står i til sin jevnaldrende kamerater. Og med ett vekkes også hans sans for det høyere vennskapsforhold som den eldre Hippothales kan by ham, men som han selv bare vagt aner hva er. Og det er dette høyeste Gode som utgjør det ytterste mål bak alt idealistisk vennskap; Platon kaller det her «den første venn og kjærlighet». I lys herav oppstår den rene attrå mellom to mennesker som føler inderlig, sjelelig beslektethet. Kilde: Egil A. Wyllers innledning til Lysis.

Alkibiades I, oversatt av Egil A. Wyller
Platons dialog Symposion ender som kjent med at Alkibiades, denne noe tvilsomme politiker og eventyrer, hyller sin forhenværende venn og beundrer, Sokrates. På den tid var vennskapsforholdet mellom dem brutt, men Alkibiades bevarte fremdeles sin interesse for Sokrates og viste ham stor hengivenhet. I Alkibiades I er det et annet og tidligere stadium av forholdet mellom dem som belyses. Den omsvermede Alkibiades har mistet sine venner og beundrere takket være sine mange viderverdigheter; bare Sokrates, som hittil har gitt ham sin tause oppvartning, opprettholder trofast sin kontakt med ham. Samtalen belyser hvilken hensikt Sokrates kan ha med det, ifølge denne at Alkibiades har bruk for ham, for å kunne realisere sine høytflyvende planer. Alkibiades tror nemlig at han er en stor politiker, en som vet hva som er best for folk og stat. Men hva er så det beste i dette tilfelle? spør Sokrates. Er det ikke rettferdighet? Hvilken greie har i så fall du på rett og urett? Alkibiades henviser til folkets egen dom om disse ting, men Sokrates avviser tanken om folkemajoriteten som dommer i moralske spørsmål. Alkibiades forsøker seg på å skille mellom det rettferdig og det fordelaktige; Sokrates svarer på sin side ved å understreke det vakre i alle rettferdige gjerninger og dernest knytte alt vakkert til noe godt. Denne sokratiske logikk appellerer til adelsmannen i Alkibiades, og denne kommer i stor villrede. Han har, må han erkjenne, levd i innbildt viten og trodd at han visste noe som han faktisk ikke visste. Dette, sier Sokrates, er den største form for uvitenhet – til adskillelse fra den langt mindre: at man ikke vet noe, men heller ikke tror at man vet det. At Sokrates hevder at han ikke er alene om dette, men at de fleste politikere i Athen lider av samme svakhet, betrakter Alkibiades som en trøst, men det er det ingen grunn til, svarer Sokrates. Og via en lang «lovprisning» av Athens rivaliserende makter, Sparta og Persia, påpeker han at bare på ett punkt kan athenerne måle seg med sine politiske motstandere og – ved øvelse overgå dem: nemlig ved å skjøtte sjelen og å drive metodisk vitenskap. Ved å heve seg over alle spesialkunnskaper, og søke å nå den overordnede statsmannskunst, vil man kunne hamle opp med sine motstandere. Hensikten er skjønnsomt å kunne samstemme de borgerne som skjøtter sitt spesiale slik at det oppstår harmoni og vennskap dem imellom. Men for å kunne drive denne statsmannskunst forutsetter det at man vet hva en selv er, at man er i stand til å erkjenne seg selv, eller å erkjenne sin sjel. Kilde: Egil A. Wyllers innledning til Alkibiades I.

Ion, oversatt av Egil A. Wyller
Ion omhandler selverkjennelse med hensyn til yrkesutøvelse, som i Ions tilfelle, er et slags skuespilleryrke. Den omreisende artisten Ion, av profesjon rapsode («en som tråkler sammen sanger» fra Efesos på Lilleasias vestkyst blir i denne dialogen i ordets rette betydning satt på plass av den fastboende filosof Sokrates i Athen. Ion har sitt virke til felles med Homer, som antakelig har «tråklet sammen» de to mektige verkene Iliaden og Odyseen (i hvert fall slik det ble forstått på Platons tid). I det 6. århundret f.Kr. ble det påbudt at Homers tekster skulle standiseres og påbudt oppført i sin helhet ved Athens største festligheter, de såkalte panatheneer. De ulike rapoder skal ha skiftet om å fremføre ulike partier av de homeriske verkene for deretter å bli premiert av publikum. Dermed ble rapsoden også en Homer-kommentator, en som utlegger og fortolker Homers diktning, en hermeneus. Det er i denne tradisjonen Ion inngår; han taler delvis på vegne av Homer, som en skuespiller; delvis taler han om Homer; dermed er han mer å ligne på en sofist – eller som dagens litteraturfortolkere. Sokrates påpeker imidlertid at Ion ikke uttaler seg som fagmann, men som inspirert, det vil si uten forståelse for de prinsipper som han selv bygger på. Det er Homer som taler igjennom Ion, hevder Sokrates. Ion har imidlertid vunnet førsteprisen og regnes som en fremragende representant for sitt fag, men hva består faget i? Dette bringer et større emne på bane, nemlig Hva kjennetegner faglighet (techne) overhodet? Dermed er en del av den stigning fra det individuelle til det allmenne tilbakelagt. Ved hjelp av sin utrettelige utspørringsteknikk påviser Platon at det går en vei fra en allmenn karakteristikk av techne, over en negativ karakteristikk av rapsodien, som ikke utgjørende noen techne, til Ion selv; dermed «av-sløres» rapsoden Ion. Kilde: Egil A. Wyllers innledning til Ion.

Minos, oversatt av Vigdis Songe-Møller
I denne dialogen er det loven som er gjenstand for undersøkelse. Og lov – hva er det? Etter å ha definert at lov ikke er det samme som anerkjente oppfatninger, men snarere det som ligger til grunn for at enkelte oppfatninger anerkjennes av folk flest, diskuterer Sokrates og hans samtalepartner hvorvidt det er slik at menneskene ikke lager lovene, men at de oppdager lover som allerede eksisterer. De egentlige lovene er altså uforanderlige. Også i denne dialogen knytter Platon moral, kunnskap og ontologi sammen, og i fortsettelsen begir Sokrates seg inn på lovens «fordelings-» eller «distribusjonsaspekt». Ved hjelp av analogier og dikotomier klargjør han deretter hvordan lovgivningskunsten fremstår som en fordelingskunst og lovgiveren som fordeler, og i Sokrates' forståelse gjelder ikke dette bare for staten, men også for «sjelen». Den som har innsikt i statens lover, har også innsikt i «sjelens lover». Med andre ord: Det som er godt for sjelen, kan ikke løsrives fra det som er godt for fellesskapet. Kilde. Vigdis Songe-Møllers innledning til Minos.

Lovene, oversatt av Tormod Eide
Det greske ordet nomos (flertall nomoi) har en videre betydning enn det norske ordet lov; det betyr snarere «det vedtatte», «sedvanen», «skikk og bruk»; det er med andre ord ikke først og fremst lovtekstene som er det opptar Platon i dette verket, men i videste forstand hvordan samfunnnet skal formes, fra det store, altovergripende mål for menneskenes samliv og helt ned i hverdagslivets mange praktiske spørsmål. Lovene gir ikke, som Staten, en visjon om det ideelle samfunn, men befatter seg med folks hverdag. Det er et sterkt moralsk alvor som preger Lovene, og de moralske idealer må innpodes allerede fra bandommen av. Det gode samfunn, hevder Platon, kan nemlig bare skapes dersom mennesket blir i stand til å heve seg over sine lave lyster etter rikdom og makt og alle former for kroppslig tilfredsstillelse. Lovene består av til sammen tolv bøker, hvor Platon i de tre første tar for seg personlig mot og selvbeherskelse, oppdragelsen av de unge og funderinger rundt hvordan menneskenes tidligste forsøk på å danne ordnede samfunn må ha artet seg. I slutten av bok 3 får vi vite at Kelinias, en av Sokrates' samtalepartnere i Lovene har fått i oppdrag å utarbeide et lovverk for en ny bystat. Til dette trenger han hjelp: De påfølgende bøkene tar dermed for seg alt fra stedets fysiske forutsetninger, befolkningens sammensetning, forholdet til familie, venner, utlendinger osv. Med bok 6 begynner lovgivningen i egentlig forstand, med opprettelser av embeder, valg av embedsmenn og valg til Rådet. Denne boken omtaler også forsvar, politivirksomhet og rettsvesen, samt private anliggender som bryllup, ekteskap og barneavl. Bok 7 er viet oppdragelse og utdannelse. Bok 8 tar for seg lovgivningen i de forskjellige sektorer av samfunnslivet, samt en lang sekvens om seksuallivets farer og fristelser. Bok 9 behandler i detalj straffelovgivningen hva alvorlige forbrytelser angår; her står spørsmålet om fortsettelighet sentralt. I bok 10 kommer Platons oppgjør med gudsfornekterne. I bok 11 og 12 tar han for seg de forskjelligste emner, med lovbestemmelser for en rekke ulike områder. Det hele avsluttes med forslaget om opprettelsen av Det nattlige råd, et råd som skal holde fast på det ene, samlende mål for samfunnsbyggingen. Kilde: Tormod Eides innledning til Lovene

-

Personae har vært utgitt siden 2008 og er det selvsagte valget for alle som mener noe kvalifisert om mote.

Redaktør: Elisabeth Skjervum Hole

Art Direction: Aina Griffin

Wenche Blomberg er utdannet jour­nalist, bibliotekar og kriminolog, og har utgitt barne- og ungdoms­litteratur ved siden av en rekke sak­prosa­bøker. Hun jobber som forsker ved Institutt for krimino­logi og retts­sosiologi ved UiO. Wenche Blomberg ble i 2006 til­delt Norges forskningsråds formidlingspris.

Wera Sæther, forfatter, gjendikter og fotograf. Debuterte med diktsamlingen Barnet og brødet i 1973. Har skrevet poesi, skjønnlitterær og sak­litterær prosa, og gjendiktet fra fransk, tysk og bengali. Tidligere utgitt, bl.a.:

Mannen og datteren, 2010
Rett øst, 2009
En annens navn i munnen, 2009
Bengalske sanger (gjendiktninger), 2005
En annen dato et annet sted, 2002
Saras reise, 2001
Adresse i vinden, 1999
Denne krukken er knust, 1998
Støvets sønn, 1998
Det uhørte Guatemala, 1997
I Naomis hus, 1993

Inneholder:

Om du kunne av NINA A.M. ERIKSDATTER
1975 av JESPER HALLE
Hvem på hvit hest av VIGDIS HJORTH
Super av KNUT NÆRUM
Portrett av ein varulv av CARL FRODE TILLER
Nasjonal prøve av MARIA TRYTI VENNERØD

Protagoras, oversatt av Tore Frost
Hva er forutsetningene for det gode liv? Og hvordan forholder moral og erkjennelse seg til hverandre? Disse typiske «sofistiske» problemstillingene er det som danner utgangspunkt for de intellektuelle samtalene som føres i aristokraten Kallias' hus, der Platon og øvrige representanter for Athens humanistiske og politiske elite møtes til dyst. Dialogen Protagoras, som er blant Platons tidligste (ca. år 432 f.Kr.), fremviser et bredt anlagt scenegalleri fra datidens Athen. Her er det med andre ord ikke bare Sokrates og en hovedmotstander som kommer til orde; Platon lar her ledende åndsrepresentanter for et av de mest avgjørende tidsavsnitt innen Vestens idéhistorie sette hverandre stevne: sofistene Protagoras (ca. 490–420), Hippias (ca. 485–415) og Prodikos (ca. 470/460–399/95), samt representanter for det politiske liv: Aristokratene Kritias (ca. 460–403), Alkibiades (ca. 450–404) og Kallias (ca. 450–370). «Det er som om Platon her utstikker den kampplass på hvilken de andre dialogenes debatt blir utkjempet,» skriver Johs. Sløk i sin monografi om Platon, og det er Protagoras som fører ordet og som er talsmann for den sofistiske selvforståelsen i oppgjøret med Sokrates. Han åpner sitt forsvar for den sofistiske opplysningsfilosofi med å sette den inn i en tradisjonssammenheng hvor dikterne Homer, Hesiod, Simonides og mysterieinnvierne Orfeus og Musaios spiller en sentral rolle. Det Protagoras her gjør er å legitimere sofistikken – alderen garanterer for dens kvalitet – samtidig som yrkestittelen sofist begrunnes som arvtager og formidler av en gammel visdomskultur. For, som Protagoras noe senere bemerker, visdommen er den viktigste faktor innen ethvert moralsk liv. Det er mot denne posisjonsbestemmelse Sokrates i sitt glitrende anlagte ironiske perspektiv går løs på dialogens tema, som for så vidt er det alle Platons tidligste dialoger, de såkalte «sokratiske» er sentrert om: Hva er dyd? Og hva er dannelse? Og kan det læres? Noe svar kommer de ikke frem til, verken Protagoras eller Sokrates; det ender dermed med at dialogen går i stå, og Sokrates må videre; han har ikke funnet den person som han uavlatelig har vært på jakt etter, en som kan hjelpe ham ut av hans eget uføre, dvs. hans ikke-viten. Denne ikke-viten blir dermed nærmest dialogens konklusjon, og hva opplever ikke leseren i møte med Sokrates erkjennelse av at han intet vet, om ikke den sokratiske brodd mot den naturlige dorskhet som ligger uttrykt i ønsket om å bli servert ferdige svar. Kilde: Tore Frosts innledning til Protagoras.

Euthyfron, oversatt av Øivind Andersen
Euthyfron er den første av fire dialoger som kretser om Sokrates' liv i sluttfasen, som preges av rettssaken han gjenngår og fengselsoppholdet før han i siste instans tømmer giftbegeret. De øvrige dialogene som sammen med Euthyfron ofte leses som et drama i fire akter som kulminerer med Sokrates' død, er Forsvarstalen, Kriton og Faidon. Lest i denne sammenheng, har Euthyfron karakter av forspill eller overgangsstykke. Vi får et første, og ikke særlig tiltalende inntrykk av anklageren, Meletos, og vi får høre at Sokrates er anklaget for å innføre nye guder. Men først og fremst består denne dialogen av møtet mellom Euthyfron, en bedrevitende og temmelig naiv etymolog og sannsiger, og den spørrende og skarpskodde Sokrates. Euthyfron har en sak gående for kongsretten, dvs. den domstolen som tar seg av spørsmål om from og ufrom adferd. Euthyfron har trukket sin far for retten for drap for å unngå besmittelse. Men det å anklage sin far, er i seg selv på grensen til ufromhet. Det er mot denne bakgrunn og det faktum at Euthyfron regnes som ekspert på religionens område at Sokrates – som selv nettopp er står overfor beslektede problemstillinger i kraft av den sak som er anlagt mot ham – utesker ham om hva «det fromme» er. Kilde: Øivind Andersens innledning til Euthyfron.

Forsvarstalen, oversatt av Leiv Amundsen
Forsvarstalen hører med til Platons ungdomsverker. Sannsynligvis har Platon skrevet denne forsvarstalen etter at han vendte tilbake til Athen i 396 fra Megara, hvor flere av Sokrates' nærmeste venner samlet seg etter henrettelsen i 399. Tilbake i Athen griper Platon inn i den intellektuelle debatten som fortsatt pågikk om Sokrates og i hvilken grad denne ble utsatt for et justismord. Gjennom Platons ord står Sokrates lys levende frem for oss i harme og stolt selvbevissthet, i ydmyk lydighet overfor sitt kall, med flengende ironi og beseirende humor, med stille patos og opphøyet ro. Platon ser en tvingende nødvendighet i Sokrates' tragiske skjebne, men lar samtidig dommen over ham bli et tegn på forfallet innenfor det athenske demokrati. Samtidig må Forsvarstalen leses med bakgrunn av den politiske uro som preget bystaten Athen etter nederlaget for rivalen Sparta under den peloponnesiske krig. Blant anklagerne finner vi navnene på noen av de politikerne som gjorde seg sterkest gjeldende i oppgjøret mot demokrati-kritikkene og Sparta-sympatisørene, bl.a de tredve tyranner, som i en periode kuppet makten og opprettet en juntalignende tilstand i Athen etter modell av den militaristiske bystaten Sparta. I løpet av de åtte månedene disse satt ved makten, opplevde Athen et skrekkregime hvor politiske henrettelser hørte med til dagens orden. Etter de tredve tyrranners fall og under den påfølgende restaurering av demokratiet ble det igangsatt en prosess hvor myndighetene forsøkte å identifisere mulige kilder til den politiske turbulens. Søkelyset falt ganske tidlig på Sokrates, siden flere av de politiske aksjonistene var kjent for å høre med til miljøet rundt Sokrates. Det var dermed Sokrates' angivelige fordervelig innflytelse på de unge, samt hans kjetterske (og evig utfordrende) fohold til statens religion, samt hans manglende respekt for god gammel autoritet som gjorde det så viktig for hans anklagere å få ham dømt. Tre anklagere, representert ved Meletos, en ung, ukjent og ubetydelig dikter, Anytos, en velstående garveri-eier og demokrat, samt Lykon, en politisk taler, er det som fører ordet. Klagen ble innlevert skriftlig hos en embedsmann som hadde med religionssaker å gjøre. Prosessen ble ført for en jurydomstol bestående av 500 (eller 501) borgere over 30 år og Sokrates ble dømt skyldig med 280 mot 220 stemmer. Tankevekkende er det imidlertid at Sokrates i Forsvarstalen er mer opptatt av å anklage anklagerne enn av å forsvare seg selv. Kilde: Tore Frosts innledning til Forsvarstalen.

Kriton, oversatt av Øivind Andersen
I Kriton møter vi Sokrates på dødscellen en måneds tid etter rettssaken, og det er hit hans bardomsvenn og hengivne beundrer Kriton, som har gitt navn til dialogen, kommer for å gjøre et siste desperat forsøk på få Sokrates til å unngå henrettelsen. Kriton er velmenende, men noe korttenkt og langt mer innstilt på praktiske løsninger enn på prinsipielle standpunkter. Det er vanlig å betrakte Kritons argumentasjon som uttrykk for en sammenfatning av de mange samtalene som antagelig har utspunnnet seg i fengselet når vennene kom på besøk. Her fremføres en rekke argumenter for hvorfor Platon ikke bør gå i døden; samtidig er det her Sokrates benytter anledningen til å ta initiativet til å få tilslutning til noen viktige prinsipper: at en ikke skal bry seg om hva folk flest mener; at «det viktigste ikke er å leve, men å leve vel», at en hverken bør «gjengjelde urett med urett eller skade noe menneske, uansett hva det har utsatt en for» – et i klassisk gresk sammenheng oppsiktsvekkende utsagn. I Kriton innføres et av de første og mest berømte eksempler på prosopopoiía; det skjer gjennom de personifiserte lovene. Her belærer lovene Sokrates (og fremfor alt Kriton) om den samfunnspakt de har inngått ved å akseptere dem, at de det å krenke loven er det samme som å undergrave samfunnet, og Sokrates gir lovene rett; han har jo nytt godt av Athen og av lovene: «Nei, la ikke Kriton overtale deg til å gjøre som han sier. Gjør heller som vi sier,» sier lovene. Og det er nettopp det Sokrates gjør. I Faidon dør han som filosof; i Kriton dør han som borger. Kilde: Øivind Andersens innledning til Kriton.

Om BOKVENNEN: I 2010 fikk Bokvennen ny redaksjon og ny grafisk profil. Endringene har blitt godt mottatt av både lesere og presse. Nylig kalte Knut Hoem Bokvennen for “Norges beste litteraturtidsskrift” i Bok i P2. Opplaget er nå økt til 5000, noe som gjør Bokvennen til Norges største litteraturtidsskrift for skjønnlitteratur. Innhold: Hovedintervjuet: Trude Marstein intervjuet av Marius Fossøy Mohaugen og Kristian Meisingset. Lev Tolstoj: Professor Erik Egeberg har skrevet om Lev Tolstojs forfatterskap i anledning 100-årsmarkeringen for hans død. Artikkelforfatteren har også oversatt tre korte tekster av den russiske dikterhøvdingen. Tegneserieintervju: Den amerikanske forfatteren Joyce Carol Oates intervjuet i skikkelse av Alice fra Alice i Eventyrland i tegneserieform. Poesi fra verden: Øystein Orten presenterer den populære shetlandske poetenChristine de Luca, for første gang gjendiktet til norsk fra shetlandsk og engelsk. Oversatt novelle: Nummerets oversatte novelle er skrevet av den vietnamesisk-australske forfatteren Nam Le, hentet fra den kritikerroste og prisbelønte novellesamlingen The Boat. Krim: I anledning den nye filmatiseringen av The Killer Inside Me, presenterer Fredrik Wandrup den amerikanske kultforfatteren Jim Thompson. Kinesiske forfattere: Åsne Maria Gundersen tar for seg fem kinesiske forfattere som nylig er utgitt i Norge. Leif Bull har skrevet om fenomenet Jonathan Franzen og romanen Frihet. Nummerets Proust Questionnaire er besvart av Beate Grimsrud, aktuell kandidat til Nordisk Råds Litteratupris fra både Norge og Sverige. Frem i lyset: om Sándor Márais liv og verk. Historien bak: om navnet Hamlet. Min første oversettelse: om Steinar Lones debut. Til sist må naturligvis nevnes at Bendik Kaltenborn fortsetter sin ville og poetiske galskap i tegneserien Hildringstimen.

Tlf 97773912 gabriel@bokvennen.no

www.blm.no twitter @Bokvennen

Epinomis
Epinomis foregir allerede i første avsnitt å være en fortsettelse av Lovene. Mot slutten av Lovene innfører Platon det såkalte Nattlige råd, som han gir utstrakte fullmakter som statens øverste styrings- og overvåkningsinstans. Hvilke kvalifikasjoner som skal kreves av dette rådets medlemmer, presiseres imidlertid ikke, det forutsettes bare at de må bli «plukket ut med omhu, at de får den utdannelsen som skal til, og etter endt utdannelse får sitt tilholdssted i landets høyborg. Da vil de ha blitt voktere med slike evner til å verne om staten at vi aldri har sett maken tidligere». Det er altså denne «utdannelsen som skal til», Epinomis setter seg fore å beskrive nærmere.

Theages
Denne dialogen tilhører gruppen av dubia – såkalte tvil­somme dialoger som de fleste antar ikke er fra Platons hånd, selv om de er forfattet i hans ånd, antagelig i 2. århundre f.Kr. Dialogens undertittel – Om visdom – antyder allerede at vi her har med en majeutisk, en forløsende dialog å gjøre, der Sokrates demonstrerer sin ‘jordmorkunst’ ved å lede eleven frem til innsikt i begrepene. I dette tilfelle er eleven den unge Theages som er omtalt i Staten under diskusjonen om filosofenes liv – «de som omgås med filosofien på en verdig måte». Her lar Platon Sokrates uttale om Theages: «Forøvrig skulle nemlig Theages ha alle betingelser for å bli filosofien utro, men hans svake helse holder ham borte fra å delta i det offentlige liv.» Når anekdotefortelleren Ailian (2.–3. århundre e.Kr.) gjenforteller dette, er det med bemerk­ningen: «Hvilket fornuftig menneske ville ikke ønsket at også Alkibiades, Kritias, […] og andre hadde vært syke? Alkibiades ble voldsom, den andre, verste sort tyrann og morder…». Av Forsvarstalen kan det virke som om Theages var død før dommen mot Sokrates i 399 f.Kr.

Alkibiades II
I likhet med Alkibiades I har Sokrates i denne dialogen bare én samtalepartner, tittelpersonen selv. Også her har vi den forløsende, majeutiske type dialog: Alkibiades ledes til innsikt gjennom samtalen med Sokrates og ønske om fortsatt åndelig vekst i hans nærvær. Mens den første Alkibiades-dialogen har undertittelen Om menneskets natur og berører en rekke forskjellige spørsmål, er denne andre kortere og konsentrert rundt diskusjonen om bønn (hvilket også er dialogens undertittel). Xenofon gir oss i tredje bok av sine Erindringer om Sokrates et innblikk i Sokrates’ holdning til bønnen: Han «pleide å be gudene ganske enkelt om det som er godt, siden gudene best vet hva som er godt. Han mente at de som ber om gull eller sølv eller tyrannmakt eller noe annet slikt, ikke ber annerledes enn om de skulle be om terningspill eller kamp eller noe annet av det som åpenbart er uklart med hensyn til utfall. Når han ga små ofre ut fra det lille han hadde, mente han at små ofre ikke hadde mindre virkning enn mange og store ofre […]. Men han mente at gudene gledet seg mest over å bli hedret av gudfryktige mennesker».

Hipparchos
Det finnes gode platonister som mener at denne dialogen er skrevet av Platon. Marsilio Ficino lot i 1460-årene sin utgave av Platon i latinsk oversettelse begynne med nettopp Hipparchos. Er dialogen ekte, er den kanskje Platons første litterære forsøk, omkring år 400. Den er ikke så ulik noen av de små sokratiske dialogene. Den begynner med spørsmålet «hva er …?» og gir i grunnen ikke noe endelig svar på det. De mange som ikke aksepterer dialogen som ekte, anser den som for «ubetydelig» til å ha Platon som opphavsmannen, og mener å finner detaljer i språk og argumentasjon som plasserer dialogen etter midten av 300-tallet; den er blitt til som et elevarbeid i Akademiet. Dialogen er uten rammefortelling, samtalens første replikk gir inntrykk av at vi kommer inn i en diskusjon som allerede er godt i gang. Sokrates’ eneste samtalepartner blir ikke navngitt, det er minimalt med karakteriserende innslag forøvrig.

Elskerne
I denne dialogen er Sokrates fortelleren. Etter en kortfattet iscenesetting glir fremstillingen snart over i dialogform, hvoretter vi det meste av tiden får se Sokrates i samtale med et par yngre menn. Han legger bare inn et minimum av sammenbindende og kommenterende bemerkninger. Ingen av samtalepartnerne blir navngitt; det er så å si en sokratisk sjangerscene vi har å gjøre med. Skildringen og samtalen har både sjarm og liv. Spørsmålet som diskuteres, er det mest grunnleggende en kan tenke seg: Hvilken verdi har det å bedrive filosofi, hva går filosofering ut på?

Brevene
De tretten brevene som er overlevert i Platons navn, omfatter de siste tyve årene av hans liv. Brevene bærer preg av at han er blitt en veletablert, men også omdiskutert mann i samtiden. Alle brevene dreier seg om reiser, først og fremst Platons egne tre dramatiske reiser vestover til Syrakus på Sicilia, dessuten skriver Platon brev som sendes med Akademi-medlemmer nordover og østover. Brevene er uten unntak skrevet som svar på bønnebrev Platon har mottatt, det vil si brev hvor Platon blir bedt om å gi politiske råd i forbindelse med dannelsen og organiseringen av stater, lovgivning, osv. Det er derfor ikke vanlige privatbrev det her er tale om, men offentlige brev som er beregnet for et større publikum. Det er først og fremst de politiske konfliktene i bystaten Syra­kus på Sicilia de fleste og de viktigste brevene dreier seg om. Vi skal huske på at denne greske kolonien i vest ble en stormakt i Platons samtid. Dessuten hadde pytagoreerne pytagoreeretablert sine skolemiljøer i Sør-Italia og på Sicilia, som må ha virket som en magnet på Platon og hans medarbeidere i Akademiet.

Epigrammer
Epigrammene er den mest kuriøse del av Platon-overleveringen. Uansett om disse små leilighetspregede diktene er – helt, delvis eller ikke i det hele tatt – ekte produkter fra Platons penn, er det berettiget å ta dem med blant hans samlede verker når disse har fått en så vid definisjon som i vår serie. De fleste av epigrammene ble sitert i Platons navn og fikk ekstra autoritet og utbredelse på dette grunnlag. Men noen figurerer alt i antikken med andre attribusjoner, og neppe noen vil idag hevde at alle vi har nedenfor, er av Platon. Vi gjengir epigrammene i den rekkefølgen de har i den store fellessamling av greske epigrammer som går under be­teg­nel­sen Den greske antologi.

Axiochos
«Axiochos» er et trøsteskrift formet som en platonsk dialog. So­kra­tes, som går tur utenfor bymuren i Athen, møter ungguttene Kleinias og Charmides, som ber ham komme med dem for å trøste Kleinias’ far, Axiochos. Axiochos er alvorlig syk og plaget av dødsangst. I samtalen med ham presenterer Sokrates en rekke ulike argumenter mot å frykte døden, noen kjent fra retorikken, andre fra stoisk, platonsk, kynisk og epikureisk filosofi. Det er særlig de stoiske og platonske argumentene som gjør inntrykk på Axiochos.

Om rettferdighet
«Om rettferdighet» er en kort dialog mellom Sokrates og en navn­løs venn (i noen manuskripter kalles han Kleinias). På noen få sider diskuteres rettferdigheten. Sokrates hevder blant annet at de samme handlinger kan være både rettferdige og urettferdige. Om de er det ene eller det andre, avhenger av om­sten­dig­hetene, idet rettferdighet er evnen til å handle til rett tid. So­kra­tes hevder også at de som handler urettferdig, gjør dette mot sin vilje. Synspunktene Sokrates fremmer i dialogen, har paralleller i andre tekster om Sokrates, for eksempel i Xenofons Erindringer om Sokrates.

Om dyd
«Om dyd» er nok en kort dialog mellom Sokrates og en navnløs venn. Teksten inneholder hentydninger til og direkte sitater fra andre Platon-dialoger, særlig Menon. Hovedspørsmålet i dialogen er hvorvidt dyd kan læres bort. At gode menn i tidligere tider ikke var i stand til å gjøre sine egne sønner like gode som seg selv, fremføres som et argument mot en dyd som kan læres bort, og konkretiseres med ulike eksempler fra athensk historie. Sokrates og hans venn diskuterer også påstanden om at dyden er en medfødt evne, men forkaster den. Konklusjonen blir at dyd er en gave fra gudene, et synspunkt som kan gjenfinnes både hos Platon og Aristoteles.

Demodokos
«Demodokos» består, i den form teksten er overlevert, av fire deler. Del én er en tale der en navnløs person (antagelig Sokrates) svarer på Demodokos’ forespørsel om råd i forbindelse med behandlingen av et politisk spørsmål. Men Sokrates foretrekker heller enn å gi et konkret råd å ta for seg selve beslutningsprosessen. Han gjennomgår denne del for del og viser at det er umulig å unngå uløselige filosofiske dilemmaer både hva angår å gi råd, å ta imot råd og å avgjøre saker ved avstemning. I del to, tre og fire gjengir en navnløs person (antagelig Sokrates også her) tre samtaler. I alle disse samtalene problematiseres argu­menter basert på sunn fornuft på en måte som minner om frem­gangsmåten hos de akademiske skeptikerne i Platons Aka­demi i hellenistisk tid.

Sisyfos
I dialogen «Sisyfos» diskuterer Sokrates spørsmålet om noen mennesker er bedre til å gi råd om hva man skal gjøre, enn andre. Hans samtalepartner er Sisyfos fra Farsalos i Thessalia, en kjent lokalpolitiker. Dialogen inneholder flere referanser til tiden etter Sokrates’ død i 399 og er således (kanskje bevisst) anakronistisk: Sokrates er mer den prototypiske utøver av en filosofisk metode enn en historisk person. I dialogen argumenterer Sokrates for at den som gir uttrykk for en mening om hvorledes man bør handle i en sak, allerede må ha kunnskap om saken. Men ettersom saken det dreier seg om, ligger i fremtiden, risikerer man å ta feil. Dette paradokset gjenfinnes flere steder i Platons skrifter og også hos Aristoteles. Muligens er dialogen, på samme måte som Menon, rettet mot Isokrates, som i sin læringsfilosofi hevdet at det viktigste for en kommende deltaker i samfunnsdebatten er evnen til å gi uttrykk for sannsynlige oppfatninger.

Eryxias
«Eryxias» er den lengste av de uekte Platon-dialogene. I dialogen tar Sokrates spørsmålet om forholdet mellom rikdom og visdom opp til behandling sammen med Erasistratos, Eryxias og Kritias. Samtalen begynner med sofistiske argumenter som skal vise at visdom er mindre verdifullt enn materiell rikdom, men går snart over i en diskusjon om hvorvidt det er en god ting å være rik. Kritias forsøker å overbevise Eryxias, som mener at rikdom er godt, om det motsatte. Sokrates påpeker imidlertid at det ikke er mulig å finne ut om rikdom er godt eller ondt, før man vet hva rikdom er i seg selv. Forsøket på å definere rikdom leder så til en diskusjon av begrepet kapital. Kapital er det som er brukbart for et formål, blir man enige om, men dette standpunktet fører igjen til nye problemer. Samtalen slutter med den paradoksale konklusjon at det er de rike som har det verst ettersom deres behov er størst.

Definisjoner
«Definisjoner» er en ordliste over filosofiske begreper, 185 i alt. Begrepsdefinisjoner spiller en viktig rolle i Platons filosofiske argumentasjon, og det er sannsynlig at lignende lister har sirkulert blant lærere og studenter i Akademiet. Flere av Platons etterfølgere, blant andre Aristoteles og Theofrast, sies å ha skrevet verker som inneholder eller omhandler definisjoner. Teksten, i den form den er overlevert, ser ut til å være sammen­satt av to tidligere ordlister. Den første omfatter begreper som hører til naturfilosofi, etikk og erkjennelses- og språkfilosofi. I den andre delen er det vanskeligere å se noen bevisst struktur. Også det at en del av definisjonene fra del én gjentas i del to, viser at teksten(e) ikke er overlevert i sin opprinnelige form. «Definisjoner» inneholder materiale som har tilknytninger til både platonsk, aristotelisk og stoisk filosofi, og gir et lite enhetlig inntrykk.

Samlede verker, innhold:

Bind I 
Protagoras eller Sofistene, oversatt av Tore Frost
Euthyfron eller Om fromhet, oversatt av Øivind Andersen
Forsvarstalen, oversatt av Leiv Amundsen
Kriton eller Om hvordan man bør handle, oversatt av Øivind Andersen

Bind II 
Charmides eller Om selvbeherskelse, oversatt av Egil A. Wyller
Laches eller Om mot, oversatt av Egil A. Wyller
Lysis eller Om vennskap, oversatt av Egil A. Wyller
Alkibiades I eller Om menneskets natur, oversatt av Egil A. Wyller
Ion eller Om Iliaden, oversatt av Egil A. Wyller

Bind III 
Hippias Major eller Om skjønnhet, oversatt av Tormod Eide
Hippias Minor eller Om løgn, oversatt av Tore Frost
Eutydemos eller Disputanten, oversatt av Øivind Andersen
Gorgias eller Om retorikk, oversatt av Øivind Andersen
Menon eller Om dyd, oversatt av Håvard Løkke
Menexenos eller Gravtalen, oversatt av Øivind Andersen

Bind IV
Faidon eller Om sjelen, oversatt av Egil Kraggerud
Symposion eller Om det gode, oversatt av Egil A. Wyller
Faidros eller Om elskov, oversatt av Egil A. Wyller

Bind V
Kleitofon eller Oppfordring til filosofi, oversatt av Øivind Andersen
Staten eller Om rettferdighet, oversatt av Henning Mørland

Bind VI
Parmenides eller Om ideer, oversatt av Egil A. Wyller
Theaitetos eller Om kunnskap, oversatt av Øyvind Rabbås
Sofisten eller Om det værende, oversatt av Eyólfur K. Emilsson
Statsmannen eller Om herskermakt, oversatt av Christine Amadou

Bind VII
Filebos eller Om lyst, oversatt av Håvard Løkke
Kratylos eller Om ordriktighet, oversatt av Mette Heuch Berg
Timaios eller Om naturen, oversatt av Jens Braarvig
Kritias eller Atlantis, oversatt av Jens Braarvig

Bind VIII 
Minos eller Om loven, oversatt av Vigdis Songe-Møller
Lovene eller Om lovgivning, oversatt av Tormod Eide

Bind IX
Epinomis eller Nattlig rådslagning eller Filosofen, oversatt av Tormod Eide
Brevene, oversatt av Tore Frost
Theages eller Om filosofi, oversatt av Mette Heuch Berg
Alkibiades II eller Om bønn, oversatt av Mette Heuch Berg
Hipparchos eller Om vinningslyst, oversatt av Øivind Andersen
Elskerne eller Om filosofi, oversatt av Øivind Andersen
Epigrammer, oversatt av Egil Kraggerud
Axiochos, oversatt av Eirik Welo
Om rettferdighet, oversatt av Eirik Welo
Om dyd, oversatt av Eirik Welo
Demodokos, oversatt av Eirik Welo
Sisyfos, oversatt av Eirik Welo
Eryxias, oversatt av Eirik Welo
Definisjoner, oversatt av Eirik Welo

Hippias minor eller Om løgn, oversatt av Tore Frost
Den som tar mål av seg til å være sannferdig, kan denne person også tillate seg å lyve? I det hele tatt: Hva er forutsetningene for å kunne fremstå som en kom­petent løgner? Problemstillingen er overraskende moderne og aktuell den dag idag, og Platons løsning på problemet kan vel også virke overraskende på mange som henger fast i bastante idio­synkrasier om Platons filosofi: Løgnen er først mulig der det fore­ligger en sannhet, påviser Platon. Den kompetente løgner er en person som lyver mot bedre vitende. Den som ikke vet bedre, lyver ikke, men lever på ren slump. (hentet fra innledningen til Tore Frost) 

Hippias maior eller Om skjønnhet, oversatt av Tormod Eide
Humor og godmodig ironi kjenner vi fra mange av Platons dialoger, men ikke i noe annet verk i corpus Platonicum er det komiske element så gjennomgående og heller ikke ironien så nådeløst avslørende. Emnet for diskusjonen mellom Sokrates og Hippias er «Hva er det vakre?», to kalon. Dette greske adjektivet, tradisjonelt oversatt med «det skjønne» på norsk, har et langt bredere betydningsfelt enn det norske ordet, det brukes i videste forstand om det som er positivt, verdifullt, beundringsverdig og så videre både i estetisk, intellektuell og moralsk betydning. Dialogen dreier seg ikke om estetikk, men om begrepsdefinisjon, ikke «Hva er vakkert?», men «Hva betyr vakkert?». Spørsmålet som opptar Sokrates, er følgende: Når vi sier om en person, ting eller handling at den er vakker (eventuelt stygg), hvilke kriterier er det vi benytter oss av når vi gjør oss opp vår mening? (hentet fra Tormod Eides innledning)

Euthydemos eller Disputanten, oversatt av Øivind Andersen
Euthydemos er blitt kalt både en komedie og en farse. Den utspiller seg mens Sokrates er ganske tilårskommen, men før 404 (Alkibiades’ død). Sofistbrødrene Euthydemos og Dionysodoros har spesialisert seg på kunsten «å gjendrive enhver påstand, samme om den er falsk eller sann». Denne såkalte eristikken – (ord)stridskunsten eller motsigelseskunsten – sto høyt i kurs i intellektuelle kretser i Athen på Sokrates’ og Platons tid. Blant annet gir den trening i å oppdage feilslutninger. Det er ikke umulig at Platon har en slik pedagogisk bihensikt med dialogen: Han vil lære folk å oppdage feil og unngå feller. Men eristikken er bare et forstadium eller med Sokrates’ ord: Den er læringens lekestadium. Den som er god i eristikk, vil bli god til å slå bena under folk eller å trekke stolen vekk under dem så de havner på gulvet. Men de blir ikke klokere av det. Spørsmålet om ungdommens utdanning er det underliggende tema i dialogen. (hentet fra Øivind Andersens innledning)

Gorgias eller Om retorikk, oversatt av Øivind Andersen
Allerede i antikken fikk Gorgias undertittelen «Om retorikk», og den merkelappen har dialogen også i håndskrifttradisjonen. Men i Gorgias finner vi ingen betraktninger om kunsten å skrive og holde en tale, eller om retorisk teknikk og terminologi, slik vi til en viss grad gjør i Faidros. I Gorgias blir retorikken angrepet, avkledt, avvist – selv om vi også får antydninger og anvisninger om en annen og bedre retorikk. Dialogens gjennomgangstema er hva det vil si å leve et rettferdig og dermed et godt liv. I utgangspunktet gjelder det individet: Hvem er lykkelig, og hvem er det ikke? Hvordan bør en leve? 
      Dialogen oser av forakt for det athenske demokratiet, der politikerne på sviktende grunnlag forfølger forkastelige mål. Mange har tolket den uforsonlige og bitre tonen i Gorgias som et uttrykk for Platons indignasjon over det som skjedde med Sokrates i år 399. Dialogen henspiller på henrettelsen av Sokrates når det antydes hvordan han med sin verdensfjernhet og moralske ubestikkelighet vil være hjelpeløs hvis han trekkes for retten. Han – den ene mot de mange – vil bli et offer for en retorikk og en politikk som han ikke selv behersker; som den eneste som virkelig handler politisk vil han bli en martyr for den sanne statsmannskunst (hentet fra Øivind Andersens innledning)

Menon eller Om dyd, oversatt av Håvard Løkke
Hva kan jeg gjøre for å bli et bedre menneske? Kan jeg oppsøke noen for å lære det, på samme måte som jeg for eksempel kan melde meg på et kurs for å lære å lese gresk? Eller kan jeg øve meg opp til å bli et bedre menneske, for eksempel ved konsekvent å forsøke å etterligne dem som anses for å være moralsk bedre enn jeg selv er? Eller kanskje er det slik at noen mennesker er gode uten å ha anstrengt seg for å bli det, mens alle vi andre alltid vil være umoralske og uvitende? Kanskje det ikke er noe jeg kan gjøre for å bli et bedre menneske? Gjennom dialogen med Sokrates blir det imidlertid klart at de spørsmålene han begynte med å kaste frem, er både vanskeligere og viktigere enn han opprinnelig trodde. Det er dermed underveis i samtalen vi finner det som gjør dialogen både intens og interessant. Slik fremstår Menon som et skattkammer av spørsmål og argumenter som har vært med på å forme vår filosofiske tradisjon. (hentet fra Håvard Løkkes innledning) 

Menexenos eller Gravtalen, oversatt av Øivind Andersen
Det aller meste av Menexenos består av en gravtale. Aristoteles omtaler verket bare som «gravtalen» når han i sin Retorikk alluderer til det Sokrates sier i den korte rammedialogen om at det ikke er vanskelig å lovprise athenere blant athenere. Mange vil lese talen som en parodi på en gravtale: Sokrates driver gjøn med talerne, Platon latterliggjør retorikken. Men det er ikke uproblematisk å tolke den slik. Til det er gravtalen i Menexenos for «normal». Riktignok uttrykker taleren seg noe pedantisk – det kan i så fall være et trekk Platon bruker for å eksponere retorikken negativt. Menexenos kan også leses som Platons eget farvel til athensk politikk.

Aristoteles’ verk Retorikk (ca. 340 f.Kr.), som tidligere ikke har vært å få tak i på norsk, regnes for et av de viktigste verkene som omhandler tematikken. I dette verket gir han en analyse av fenomenet og diskuterer retorikkens grunnprinsipper ut fra en tanke om at kunnskap om retorikk er et svært godt hjelpemiddel når man ikke besitter eksakt kunnskap, men likevel skal forsøke å overbevise andre i et bestemt anliggende. I retorikkens verden gjelder andre regler enn dem som er knyttet til episteme; her gjelder det å begrunne meninger og utøve skjønn. I denne prosessen er ikke minst det følelsesmessige og estetiske tillagt stor betydning. Aristoteles’ utlegning av retorikken skulle få uvurderlig betydning for ettertiden og benyttes fremdeles som en særdeles viktig kilde til forståelse av – ikke bare veltalenhetens kunst – men selve retorikkens hensikt: det å gjøre noe sannsynlig og troverdig.

Om forfatteren: Emmanuel Levinas (1906–1995) var allerede i 1945 kjent i det fenomenologi-inspirerte miljøet i Paris. Han introduserte Husserl og Heidegger i Frankrike. I dag er hans egen filosofi gjenstand for internasjonal oppmerksomhet. Levinas er født i Kaunas i Litauen, av jødiske foreldre. I 1923 dro han til Strasbourg for å studere, og i 1930 ble han fransk statsborger. Han var leder av Ecole normale israélite orientale i paris 1946–193, professor i Poitiers 1964–1967 og i Paris 1967–1976 (først ved Nantere, fra 1973 ved Sorbonne. Blant hans hovedverker kan nevnes: La Théorie de l'intuition dans la phénoménologie de Husserl (1930), En découvrant l'existene avec Husserl et Heidegger (1949), Totalité et Infini (1961), Humanisme de l'autre homme (1972), Autrement qu'être ou au-delà de l'essence (1974), De Dieu qui vient à l'idée, (1982), Etique et Infini, (1982), Entre nous. Essais sur le penser-à-l'autre (1991), La Mort et le Temps (1991). Av og om Levinas foreligger tidligere på norsk (1993 og 1996) og I sporet av det uendelige. En debattbok om Emmanuel Levinas (1995).