Du er for øyeblikket her:

Platon: Samlede verker bind IX

Klikk på bildet over for å se det i full størrelse

Flere bilder

Platon: Samlede verker bind IX

Email to a Friend

Bli den første til å anmelde dette produktet

Tilgjengelighet: På lager

kr 399,00
eller

Oversikt

Innhold Platon: Samlede verker bind IX:


Epinomis (oversatt av Tormod Eide)
Theages (oversatt av Mette Heuch Berg)
Alkibiades II (oversatt av Mette Heuch Berg)
Hipparchos (oversatt av Øivind Andersen)
Elskerne (oversatt av Øivind Andersen)
Brevene (oversatt av Tore Frost)
Epigrammer (oversatt av Egil Kraggerud)
Axiochos (oversatt av Eirik Welo)
Om rettferdighet (oversatt av Eirik Welo)
Om dyd (oversatt av Eirik Welo)
Demodokos (oversatt av Eirik Welo)
Sisyfos (oversatt av Eirik Welo)
Eryxias (oversatt av Eirik Welo)
Definisjoner (oversatt av Eirik Welo)


Bestill samlede verker av Platon her!

Detaljer

Epinomis
Epinomis foregir allerede i første avsnitt å være en fortsettelse av Lovene. Mot slutten av Lovene innfører Platon det såkalte Nattlige råd, som han gir utstrakte fullmakter som statens øverste styrings- og overvåkningsinstans. Hvilke kvalifikasjoner som skal kreves av dette rådets medlemmer, presiseres imidlertid ikke, det forutsettes bare at de må bli «plukket ut med omhu, at de får den utdannelsen som skal til, og etter endt utdannelse får sitt tilholdssted i landets høyborg. Da vil de ha blitt voktere med slike evner til å verne om staten at vi aldri har sett maken tidligere». Det er altså denne «utdannelsen som skal til», Epinomis setter seg fore å beskrive nærmere.

Theages
Denne dialogen tilhører gruppen av dubia – såkalte tvil­somme dialoger som de fleste antar ikke er fra Platons hånd, selv om de er forfattet i hans ånd, antagelig i 2. århundre f.Kr. Dialogens undertittel – Om visdom – antyder allerede at vi her har med en majeutisk, en forløsende dialog å gjøre, der Sokrates demonstrerer sin ‘jordmorkunst’ ved å lede eleven frem til innsikt i begrepene. I dette tilfelle er eleven den unge Theages som er omtalt i Staten under diskusjonen om filosofenes liv – «de som omgås med filosofien på en verdig måte». Her lar Platon Sokrates uttale om Theages: «Forøvrig skulle nemlig Theages ha alle betingelser for å bli filosofien utro, men hans svake helse holder ham borte fra å delta i det offentlige liv.» Når anekdotefortelleren Ailian (2.–3. århundre e.Kr.) gjenforteller dette, er det med bemerk­ningen: «Hvilket fornuftig menneske ville ikke ønsket at også Alkibiades, Kritias, […] og andre hadde vært syke? Alkibiades ble voldsom, den andre, verste sort tyrann og morder…». Av Forsvarstalen kan det virke som om Theages var død før dommen mot Sokrates i 399 f.Kr.

Alkibiades II
I likhet med Alkibiades I har Sokrates i denne dialogen bare én samtalepartner, tittelpersonen selv. Også her har vi den forløsende, majeutiske type dialog: Alkibiades ledes til innsikt gjennom samtalen med Sokrates og ønske om fortsatt åndelig vekst i hans nærvær. Mens den første Alkibiades-dialogen har undertittelen Om menneskets natur og berører en rekke forskjellige spørsmål, er denne andre kortere og konsentrert rundt diskusjonen om bønn (hvilket også er dialogens undertittel). Xenofon gir oss i tredje bok av sine Erindringer om Sokrates et innblikk i Sokrates’ holdning til bønnen: Han «pleide å be gudene ganske enkelt om det som er godt, siden gudene best vet hva som er godt. Han mente at de som ber om gull eller sølv eller tyrannmakt eller noe annet slikt, ikke ber annerledes enn om de skulle be om terningspill eller kamp eller noe annet av det som åpenbart er uklart med hensyn til utfall. Når han ga små ofre ut fra det lille han hadde, mente han at små ofre ikke hadde mindre virkning enn mange og store ofre […]. Men han mente at gudene gledet seg mest over å bli hedret av gudfryktige mennesker».

Hipparchos
Det finnes gode platonister som mener at denne dialogen er skrevet av Platon. Marsilio Ficino lot i 1460-årene sin utgave av Platon i latinsk oversettelse begynne med nettopp Hipparchos. Er dialogen ekte, er den kanskje Platons første litterære forsøk, omkring år 400. Den er ikke så ulik noen av de små sokratiske dialogene. Den begynner med spørsmålet «hva er …?» og gir i grunnen ikke noe endelig svar på det. De mange som ikke aksepterer dialogen som ekte, anser den som for «ubetydelig» til å ha Platon som opphavsmannen, og mener å finner detaljer i språk og argumentasjon som plasserer dialogen etter midten av 300-tallet; den er blitt til som et elevarbeid i Akademiet. Dialogen er uten rammefortelling, samtalens første replikk gir inntrykk av at vi kommer inn i en diskusjon som allerede er godt i gang. Sokrates’ eneste samtalepartner blir ikke navngitt, det er minimalt med karakteriserende innslag forøvrig.

Elskerne
I denne dialogen er Sokrates fortelleren. Etter en kortfattet iscenesetting glir fremstillingen snart over i dialogform, hvoretter vi det meste av tiden får se Sokrates i samtale med et par yngre menn. Han legger bare inn et minimum av sammenbindende og kommenterende bemerkninger. Ingen av samtalepartnerne blir navngitt; det er så å si en sokratisk sjangerscene vi har å gjøre med. Skildringen og samtalen har både sjarm og liv. Spørsmålet som diskuteres, er det mest grunnleggende en kan tenke seg: Hvilken verdi har det å bedrive filosofi, hva går filosofering ut på?

Brevene
De tretten brevene som er overlevert i Platons navn, omfatter de siste tyve årene av hans liv. Brevene bærer preg av at han er blitt en veletablert, men også omdiskutert mann i samtiden. Alle brevene dreier seg om reiser, først og fremst Platons egne tre dramatiske reiser vestover til Syrakus på Sicilia, dessuten skriver Platon brev som sendes med Akademi-medlemmer nordover og østover. Brevene er uten unntak skrevet som svar på bønnebrev Platon har mottatt, det vil si brev hvor Platon blir bedt om å gi politiske råd i forbindelse med dannelsen og organiseringen av stater, lovgivning, osv. Det er derfor ikke vanlige privatbrev det her er tale om, men offentlige brev som er beregnet for et større publikum. Det er først og fremst de politiske konfliktene i bystaten Syra­kus på Sicilia de fleste og de viktigste brevene dreier seg om. Vi skal huske på at denne greske kolonien i vest ble en stormakt i Platons samtid. Dessuten hadde pytagoreerne pytagoreeretablert sine skolemiljøer i Sør-Italia og på Sicilia, som må ha virket som en magnet på Platon og hans medarbeidere i Akademiet.

Epigrammer
Epigrammene er den mest kuriøse del av Platon-overleveringen. Uansett om disse små leilighetspregede diktene er – helt, delvis eller ikke i det hele tatt – ekte produkter fra Platons penn, er det berettiget å ta dem med blant hans samlede verker når disse har fått en så vid definisjon som i vår serie. De fleste av epigrammene ble sitert i Platons navn og fikk ekstra autoritet og utbredelse på dette grunnlag. Men noen figurerer alt i antikken med andre attribusjoner, og neppe noen vil idag hevde at alle vi har nedenfor, er av Platon. Vi gjengir epigrammene i den rekkefølgen de har i den store fellessamling av greske epigrammer som går under be­teg­nel­sen Den greske antologi.

Axiochos
«Axiochos» er et trøsteskrift formet som en platonsk dialog. So­kra­tes, som går tur utenfor bymuren i Athen, møter ungguttene Kleinias og Charmides, som ber ham komme med dem for å trøste Kleinias’ far, Axiochos. Axiochos er alvorlig syk og plaget av dødsangst. I samtalen med ham presenterer Sokrates en rekke ulike argumenter mot å frykte døden, noen kjent fra retorikken, andre fra stoisk, platonsk, kynisk og epikureisk filosofi. Det er særlig de stoiske og platonske argumentene som gjør inntrykk på Axiochos.

Om rettferdighet
«Om rettferdighet» er en kort dialog mellom Sokrates og en navn­løs venn (i noen manuskripter kalles han Kleinias). På noen få sider diskuteres rettferdigheten. Sokrates hevder blant annet at de samme handlinger kan være både rettferdige og urettferdige. Om de er det ene eller det andre, avhenger av om­sten­dig­hetene, idet rettferdighet er evnen til å handle til rett tid. So­kra­tes hevder også at de som handler urettferdig, gjør dette mot sin vilje. Synspunktene Sokrates fremmer i dialogen, har paralleller i andre tekster om Sokrates, for eksempel i Xenofons Erindringer om Sokrates.

Om dyd
«Om dyd» er nok en kort dialog mellom Sokrates og en navnløs venn. Teksten inneholder hentydninger til og direkte sitater fra andre Platon-dialoger, særlig Menon. Hovedspørsmålet i dialogen er hvorvidt dyd kan læres bort. At gode menn i tidligere tider ikke var i stand til å gjøre sine egne sønner like gode som seg selv, fremføres som et argument mot en dyd som kan læres bort, og konkretiseres med ulike eksempler fra athensk historie. Sokrates og hans venn diskuterer også påstanden om at dyden er en medfødt evne, men forkaster den. Konklusjonen blir at dyd er en gave fra gudene, et synspunkt som kan gjenfinnes både hos Platon og Aristoteles.

Demodokos
«Demodokos» består, i den form teksten er overlevert, av fire deler. Del én er en tale der en navnløs person (antagelig Sokrates) svarer på Demodokos’ forespørsel om råd i forbindelse med behandlingen av et politisk spørsmål. Men Sokrates foretrekker heller enn å gi et konkret råd å ta for seg selve beslutningsprosessen. Han gjennomgår denne del for del og viser at det er umulig å unngå uløselige filosofiske dilemmaer både hva angår å gi råd, å ta imot råd og å avgjøre saker ved avstemning. I del to, tre og fire gjengir en navnløs person (antagelig Sokrates også her) tre samtaler. I alle disse samtalene problematiseres argu­menter basert på sunn fornuft på en måte som minner om frem­gangsmåten hos de akademiske skeptikerne i Platons Aka­demi i hellenistisk tid.

Sisyfos
I dialogen «Sisyfos» diskuterer Sokrates spørsmålet om noen mennesker er bedre til å gi råd om hva man skal gjøre, enn andre. Hans samtalepartner er Sisyfos fra Farsalos i Thessalia, en kjent lokalpolitiker. Dialogen inneholder flere referanser til tiden etter Sokrates’ død i 399 og er således (kanskje bevisst) anakronistisk: Sokrates er mer den prototypiske utøver av en filosofisk metode enn en historisk person. I dialogen argumenterer Sokrates for at den som gir uttrykk for en mening om hvorledes man bør handle i en sak, allerede må ha kunnskap om saken. Men ettersom saken det dreier seg om, ligger i fremtiden, risikerer man å ta feil. Dette paradokset gjenfinnes flere steder i Platons skrifter og også hos Aristoteles. Muligens er dialogen, på samme måte som Menon, rettet mot Isokrates, som i sin læringsfilosofi hevdet at det viktigste for en kommende deltaker i samfunnsdebatten er evnen til å gi uttrykk for sannsynlige oppfatninger.

Eryxias
«Eryxias» er den lengste av de uekte Platon-dialogene. I dialogen tar Sokrates spørsmålet om forholdet mellom rikdom og visdom opp til behandling sammen med Erasistratos, Eryxias og Kritias. Samtalen begynner med sofistiske argumenter som skal vise at visdom er mindre verdifullt enn materiell rikdom, men går snart over i en diskusjon om hvorvidt det er en god ting å være rik. Kritias forsøker å overbevise Eryxias, som mener at rikdom er godt, om det motsatte. Sokrates påpeker imidlertid at det ikke er mulig å finne ut om rikdom er godt eller ondt, før man vet hva rikdom er i seg selv. Forsøket på å definere rikdom leder så til en diskusjon av begrepet kapital. Kapital er det som er brukbart for et formål, blir man enige om, men dette standpunktet fører igjen til nye problemer. Samtalen slutter med den paradoksale konklusjon at det er de rike som har det verst ettersom deres behov er størst.

Definisjoner
«Definisjoner» er en ordliste over filosofiske begreper, 185 i alt. Begrepsdefinisjoner spiller en viktig rolle i Platons filosofiske argumentasjon, og det er sannsynlig at lignende lister har sirkulert blant lærere og studenter i Akademiet. Flere av Platons etterfølgere, blant andre Aristoteles og Theofrast, sies å ha skrevet verker som inneholder eller omhandler definisjoner. Teksten, i den form den er overlevert, ser ut til å være sammen­satt av to tidligere ordlister. Den første omfatter begreper som hører til naturfilosofi, etikk og erkjennelses- og språkfilosofi. I den andre delen er det vanskeligere å se noen bevisst struktur. Også det at en del av definisjonene fra del én gjentas i del to, viser at teksten(e) ikke er overlevert i sin opprinnelige form. «Definisjoner» inneholder materiale som har tilknytninger til både platonsk, aristotelisk og stoisk filosofi, og gir et lite enhetlig inntrykk.

Forfatter/tittel Platon: Samlede verker bind IX
Forlag Vidarforlaget AS
Utgitt dato 30. juni 2008
Språk Bokmål
Innbinding Innbundet
Leveringstid Inntil 5 virkedager
ISBN 9788290016970
Varekode 016970

Produkttager

Bruk mellomrom til å skills tags. Bruk enkle anførselstegn for fraser.

Nyhetsbrev

BETALINGSLØSNINGER

  

 

DIREKTE TELEFONBESTILLING

(+47) 22 19 14 25